verdens enkleste eplekake

fordi det er høst og norske epler i butikken, har jeg tryllet meg frem til en oppskrift på eplekake. ikke en tolags eplekake slik som min favoritteplekake er (som jeg også skal blogge om i fremtiden), men en slik enkel en. en slik kake man bare kan slenge sammen og som har omtrent ingen ingredienser. rågodt. og pinlig lite tiltakskrevende.

ingredienser;

epler. for eksempel to.

to egg

2.5 dl sukker

3 dl hvetemel

1 dl melk

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

110 gram mykt smør

sukker&kanel

perlesukker

fremgangsmåte;

sett ovnen på 170 grader.

pisk egg og sukker til eggedosis, samtidig som du

smelter smør og koker det opp sammen med melken.

bland sammen mel, bakepulver og vaniljesukker og vend det inn i eggedosisen.

vend til slutt forsiktig inn melkesmøret.

ha røren i en springform.

skrell eplene og kutt dem i tynne skiver. 

ha dem i en pose sammen med sukker&kanel. 

blås luft i posen og rist på den slik at alle eplebitene får sukker og kanel på seg. 

dytt eplebitene ned i røren.

strø kanel og perlesukker på toppen av kaken.

og stek den i 40 minutter. 

(jeg gav denne kaken til de fire legemenneskene på avdelingen da jeg var ferdig med medisinpraksis. de spiste opp nesten hele. det tror jeg er et godt tegn). 

ønskeliste for senhøsten;

drikke kaffe til frokost.

føle meg fin i kjole i alle fall én gang.

strikke en vott.

få fine ting i posten.

finne et album jeg aldri har lyst til å slutte å høre på.

skrive brev til noen som vil svare.

drikke vin på en torsdag.

la arnold (surdeigen min) leve godt og lenge,

og bake gode brød av han.

ha på minst syv forskjellige typer neglelakk.

kanskje få et nytt hull i øret. 

ny ullgenser som passer perfekt for kalde kvelder og pukka-te.

eksperimentere meg frem til en ny middagsrett.

lage cupcakes med amerikansk frosting.

dra på kino og se for eksempel denne.

ligge på sofaen og vindusshoppe på ebay.

henge opp t-skjorten med dødningshode på veggen.

finne enda en fin krølle i håret mitt. 

gå.

og komme frem.

du beveger deg som om det var så lett, lett å puste.

høsten gjør meg så trist at jeg får vondt langt inn i hjertet. luften jeg møter når jeg går ut av døren om morgenen, presser seg mot ansiktet mitt, får huden over kinnbeinene til å bli rød og skjør. den trenger seg ned i lungene mine og tvinger meg til å puste den, inn-ut-inn-ut. vinden blåser i øynene mine slik at jeg må dra skjerfet høyere opp, ermene på jakken lenger ned. og regnet. gjennomvåt, og det er bare beinet igjen, tørt.

høsten gjør meg ensom. det er som om sjelen min er på gråten, at den skjelver slik som bladene på høsttrærne. og det skal akkurat like lite til før den faller sammen som at bladene faller ned. kroppen min krymper seg i små hikst, redder meg selv fra unødvendig eksponering, fra å falle om i utmattelse. høsten gjør meg tynn som porselen, skrøpelig, på grensen til elendig emosjonell. jeg ser på trær som står sammen, bak hverandre, langt fra hverandre. jeg går. vandrer langs asfalterte veier. drikker kaffe fra pappbeger. glemmer det jeg skal gjøre. går tilbake igjen. kjøper musikkplater som står på repeat og det ikke noensinne er mulig å gå lei. drømmer meg bort i mørke krøller og kamillete, tenner stearinlys og føler meg enda mer alene. høsten får meg til å se ting slik som de egentlig er. den er så brutal og ærlig, legger ingenting imellom når den sier at det er fint at ting blir borte, dør.  

det er nok derfor høsten er den tiden jeg liker best. den stikker, den gjør vondt. og samtidig er det så godt å kjenne på, føle. vite at jeg i alle fall eksisterer litt, langt her nede. og en gang klarer jeg å komme opp igjen, til dere der oppe. det har jeg fremdeles tro på.

hvorfor
fryser jeg langs armene,
på baksiden av leggene,
på skulderbladene

når solen skinner
og himmelen lekker vanndråper?