for there are brighter sides to life, and i should know, because i've seen them (but not very often).

så lenge jeg har blogget, har jeg alltid hatt et mål om å være personlig uten å være utleverende. jeg har ikke hatt noe behov for å utdype hvordan jeg har det ved å bruke meg selv som eksempel, men har allikevel kunne skrive om ting og følelser jeg syns har vært vanskelig/fint (som for eksempel her og her eller alle poster som er tagget emosjoner). det er kanskje i varierende grad at jeg har oppnådd det jeg har ønsket, og det er ikke engang alle følelsene og tankene jeg har skrevet om som har vært mine.

uansett; nå har jeg et behov for å si noe. sette ord på noe av det som er inni meg. for der er det kaos. jeg vet ikke hva jeg skal, vil, ønsker. glemmer hva jeg skal i løpet av ti sekunder, husker det igjen, glemmer. jeg har alltid vært glad i å være alene. det har vært slik jeg har slappet av, men nå klarer jeg ikke lenger å være alene&lykkelig. jeg blir ensom med en gang jeg ikke ser noen jeg kjenner, det blir enda mer kaos i hodet mitt. i løpet av de siste ukene har jeg ligget i fosterstilling på gulvet flere ganger enn jeg har gjort noen gang tidligere. jeg klarer ikke se lenger enn tre uker frem i tid og jeg skulle egentlig ønske noen kunne sette livet mitt på pause mens jeg sover.

(og nei, jeg vil ikke prate om det).

utdrag fra en dagbok som aldri vil skrives;

del én. for et snøfnugg med diameter på to millimeter tar det nøyaktig fire sekunder før det treffer bakken fra syvende etasje, og det tar en halv natt før utsiden av vinduet er dekket av sne. himmelen lyser rødt (som på film). det banker på verandadøren. utenfor står morrissey og synger 'no, it's not like any other love. this one is different - because it's us' og det snør enda mer. det kribler i hjerteposen, og det er fint helt til det begynner å regne på innsiden/utsiden av sjelen og det blir kaos, vondt. finner ut (på nytt) at det er fint med cirka tusen dundyner og en kopp med treperler for å sette livet tilbake i system, men ender opp i fosterstilling på gulvet (fra nå og til evig tid).

you don't choke on the winter's end and the sky isn't even there.

jeg lurer på hvilket stykke jeg har fått birolle i.

for jeg skulle ønske jeg ikke trengte en unnskyldning,

og at alt ikke bare ble teit.

(screenshots fra matthews criminal minds-episode the lesson)

♥ dag 34 - noe du er redd for

at jeg står fast på akkurat samme plass i livet om ett, tre, fem, ti, tjue år.

♥ dag 33 - en sang som får deg til å gråte

(kanskje ikke akkurat gråte, da).

♥ dag 4 - noe du gruer deg til

jeg går egentlig ikke rundt og gruer meg så mye. hvilken funksjon har det å grue seg? det er jo nesten det minst produktive man kan bruke tiden sin til. men selv om man selv vet at man ikke får noe ut av det, bortsett fra å dra seg selv lenger ned, er det så vanskelig å snakke seg selv til fornuft.

til tross for at jeg egentlig ikke gruer meg så mye, sier jeg allikevel at jeg gruer meg ganske ofte. til jeg må stå opp tidlig neste gang, til jeg skal på trening, til jeg får neste kontooppdatering fra banken eller til jeg må vaske leiligheten. sånne små, trivielle ting, og da blir gruingen mer et uttrykk for ting jeg kan synes er kjedelig.

men innerst inne, gruer jeg meg også skikkelig. til flere ting. som når jeg (forhåpentligvis) blir ferdig med dether jeg driver med nå og skal arbeide som en person med massemasse ansvar. til neste gang jeg føler meg utilstrekkelig og lei og aller helst vil ligge under alle dynene mine og aldri komme ut. til noen sårer meg så mye at det føles som at sjelen min knuser i tusen krystallbiter. eller til jeg skal miste noen jeg er glad. for eksempel.

men det er ikke nyttig å tenke på de store tingene man gruer seg til hele tiden. det blir ikke noe bedre fordetom.

du beveger deg som om det var så lett, lett å puste.

høsten gjør meg så trist at jeg får vondt langt inn i hjertet. luften jeg møter når jeg går ut av døren om morgenen, presser seg mot ansiktet mitt, får huden over kinnbeinene til å bli rød og skjør. den trenger seg ned i lungene mine og tvinger meg til å puste den, inn-ut-inn-ut. vinden blåser i øynene mine slik at jeg må dra skjerfet høyere opp, ermene på jakken lenger ned. og regnet. gjennomvåt, og det er bare beinet igjen, tørt.

høsten gjør meg ensom. det er som om sjelen min er på gråten, at den skjelver slik som bladene på høsttrærne. og det skal akkurat like lite til før den faller sammen som at bladene faller ned. kroppen min krymper seg i små hikst, redder meg selv fra unødvendig eksponering, fra å falle om i utmattelse. høsten gjør meg tynn som porselen, skrøpelig, på grensen til elendig emosjonell. jeg ser på trær som står sammen, bak hverandre, langt fra hverandre. jeg går. vandrer langs asfalterte veier. drikker kaffe fra pappbeger. glemmer det jeg skal gjøre. går tilbake igjen. kjøper musikkplater som står på repeat og det ikke noensinne er mulig å gå lei. drømmer meg bort i mørke krøller og kamillete, tenner stearinlys og føler meg enda mer alene. høsten får meg til å se ting slik som de egentlig er. den er så brutal og ærlig, legger ingenting imellom når den sier at det er fint at ting blir borte, dør.  

det er nok derfor høsten er den tiden jeg liker best. den stikker, den gjør vondt. og samtidig er det så godt å kjenne på, føle. vite at jeg i alle fall eksisterer litt, langt her nede. og en gang klarer jeg å komme opp igjen, til dere der oppe. det har jeg fremdeles tro på.

hvorfor
fryser jeg langs armene,
på baksiden av leggene,
på skulderbladene

når solen skinner
og himmelen lekker vanndråper?