så lenge jeg har blogget, har jeg alltid hatt et mål om å være personlig uten å være utleverende. jeg har ikke hatt noe behov for å utdype hvordan jeg har det ved å bruke meg selv som eksempel, men har allikevel kunne skrive om ting og følelser jeg syns har vært vanskelig/fint (som for eksempel her og her eller alle poster som er tagget emosjoner). det er kanskje i varierende grad at jeg har oppnådd det jeg har ønsket, og det er ikke engang alle følelsene og tankene jeg har skrevet om som har vært mine.
uansett; nå har jeg et behov for å si noe. sette ord på noe av det som er inni meg. for der er det kaos. jeg vet ikke hva jeg skal, vil, ønsker. glemmer hva jeg skal i løpet av ti sekunder, husker det igjen, glemmer. jeg har alltid vært glad i å være alene. det har vært slik jeg har slappet av, men nå klarer jeg ikke lenger å være alene&lykkelig. jeg blir ensom med en gang jeg ikke ser noen jeg kjenner, det blir enda mer kaos i hodet mitt. i løpet av de siste ukene har jeg ligget i fosterstilling på gulvet flere ganger enn jeg har gjort noen gang tidligere. jeg klarer ikke se lenger enn tre uker frem i tid og jeg skulle egentlig ønske noen kunne sette livet mitt på pause mens jeg sover.
(og nei, jeg vil ikke prate om det).
cyberklem
SvarSlett(og du, det vert betre.)